Salida al campo

Denne uka har jeg virkelig vert på landsbygda! Sammen med klassen min i et av fagene jeg tar her reiste jeg til Argelia, en landsby ca 8 timer herfra for å jobbe med et antropologi-porsjekt. De fleste reiste opp til indianer-reservatet dag 2, mens noen av oss ble igjen i landsbyen for å jobbe litt der. Jeg fikk unnagjort alt arbeidet i landsbyen på en dag, så onsdag reiste jeg også opp i reservatet. Har aldri følt meg så utenfor allfarvei som når jeg stående bakpå en jeep sammen med minst ti andre kjørte oppover på smale grusveier gjennom et landskap fullt av kaffe-planter, banan-planter og mandarin-trær! Den siste halvtimen måtte jeg ta beina fatt, så med sekken på ryggen tuslet jeg oppover veien/stien, mens en gjeng nyskjerrige indianere kikket ut vinduene sine, før jeg nådde frem.

I Colombia er ikke så mange prosent av befolkningen indianere. (De fleste ser ut som om de kunne vert fra Europa, og det er faktisk en del, stort sett barn, som har nesten like lyst hår som meg!) Det betyr at indianer-befolkningen har store problemer med å integrere seg med resten av befolkningen. Embera Chamí-folket kommer fra regionen Chocó, en region som har hatt (og fremdeles har) store problemer med narko-trafikk og gerilja. Det har gjort av svært mange Embera-indianere har blitt nødt å flykte. De har dermed også rett på jord, og ettersom indianerbefolkningen i Argelia vokste seg rimelig stor, kjøpte staten en eiendom som nå fungerer som et reservat for dem.

Sånn i utgangspunktet burde det vert greit. Men som med det meste i Colombia er det hakket mer komplisert. Området er nemlig ikke stort nok til å dyrke det de trenger. Dessuten er det ikke mulig å dyrke det meste de er vant til fra Chocó. De fleste av mennene jobber utenfor reservatet på forskjellige gårder, men de blir betalt veldig dårlig. Dermed er de ekstremt fattige. Og det mangler mat. Mens vi var der var så jeg aldri at de spiste de aldri mer enn en gang om dagen. (Og jeg skal love dere det var ubehagelig å spise mens de så på). I deres kultur er det vanlig at de voksne spiser først, og deretter barna. Om det er mer mat igjen. Unødvendig å si at det er mange underernærte barn der. Vi prøvde å gi bort det vi kunne av mat til barna, men om det var voksne i nærheten klarte de alltid å ta sin del, om ikke mer...

Styret i kommunen prøver å gjøre sin del for å hjelpe til, og de involverer seg mye i det som foregår i reservatet, og prøver å bidra med prosjekt som kan gi dem noe å leve av. Som regel har det ikke vert vellykket, og kommunen har også svært begrensede midler. Dessuten foretrekker indianerne helst å få ting gratis, med argumentet "vi er jo indianere, og dermed har vi rett på...." Som de aller fleste urbefokninger i verden har de også problemer med alkohol. Med så komplekse problemer er det ikke lett å finne en løsning.

Tiden i reservatet var en kombinasjon av spennende, vanskelig, intetessant, frustrerende og lærerikt! Det var utrolig vanskelig å komme i kontakt med menneskene, men etter en stund begynnte de å åpne seg, og jeg tror at om vi hadde vert der en uke til ville vi blitt mye bedre kjent med dem. Selv om mesteparten mangler kunnskap om det aller meste fra "vår verden", som f eks hva det betyr å komme fra et annet land, har de kunnskap om utrolig mye annet. Desverre er dette ting som holder på å bli glemt, og kulturen deres står i fare for å dø ut. Men f eks å snakke med en mann som så klær for første gang når han var 12 år (og han kan ikke være mer en 50 nå) er ikke noe en gjør hver dag.

Prosjektet mitt var forresten å sammenligne kvinnerollen til Embera-kvinnene i reservatet med rollen til kvinnene utenfor. Dagen i landsbyen brukte jeg til å besøke diverse institusjoner (en superhyggelig kvinne fra kommunen hadde satt av hele dagen til å hjelpe meg) og kvinner, med mange barn, i hjemmene deres. Rekorden var en som var gravid med nummer 14, 40 år gammel! (Forsåvidt et nokså spesielt tilfelle). Så nå gjenstår den vanskelige delen av prosjektet, å sette seg ned å skrive.

Og det viser seg at jeg har mer enn nok tid til å skrive, på forrige asamblea bestemte de seg for å utvide streiken en uke til. Dermed er det ingen undervisning før torsdag. Så får vi se hva de bestemmer på neste asamblea. Jeg har en viss anelse om at de fortsetter en uke til. Og om det skjer betyr det ferie for min del!