Denne uka har jeg virkelig vert på landsbygda! Sammen med klassen min i et av fagene jeg tar her reiste jeg til Argelia, en landsby ca 8 timer herfra for å jobbe med et antropologi-porsjekt. De fleste reiste opp til indianer-reservatet dag 2, mens noen av oss ble igjen i landsbyen for å jobbe litt der. Jeg fikk unnagjort alt arbeidet i landsbyen på en dag, så onsdag reiste jeg også opp i reservatet. Har aldri følt meg så utenfor allfarvei som når jeg stående bakpå en jeep sammen med minst ti andre kjørte oppover på smale grusveier gjennom et landskap fullt av kaffe-planter, banan-planter og mandarin-trær! Den siste halvtimen måtte jeg ta beina fatt, så med sekken på ryggen tuslet jeg oppover veien/stien, mens en gjeng nyskjerrige indianere kikket ut vinduene sine, før jeg nådde frem.
I Colombia er ikke så mange prosent av befolkningen indianere. (De fleste ser ut som om de kunne vert fra Europa, og det er faktisk en del, stort sett barn, som har nesten like lyst hår som meg!) Det betyr at indianer-befolkningen har store problemer med å integrere seg med resten av befolkningen. Embera Chamí-folket kommer fra regionen Chocó, en region som har hatt (og fremdeles har) store problemer med narko-trafikk og gerilja. Det har gjort av svært mange Embera-indianere har blitt nødt å flykte. De har dermed også rett på jord, og ettersom indianerbefolkningen i Argelia vokste seg rimelig stor, kjøpte staten en eiendom som nå fungerer som et reservat for dem.
Sånn i utgangspunktet burde det vert greit. Men som med det meste i Colombia er det hakket mer komplisert. Området er nemlig ikke stort nok til å dyrke det de trenger. Dessuten er det ikke mulig å dyrke det meste de er vant til fra Chocó. De fleste av mennene jobber utenfor reservatet på forskjellige gårder, men de blir betalt veldig dårlig. Dermed er de ekstremt fattige. Og det mangler mat. Mens vi var der var så jeg aldri at de spiste de aldri mer enn en gang om dagen. (Og jeg skal love dere det var ubehagelig å spise mens de så på). I deres kultur er det vanlig at de voksne spiser først, og deretter barna. Om det er mer mat igjen. Unødvendig å si at det er mange underernærte barn der. Vi prøvde å gi bort det vi kunne av mat til barna, men om det var voksne i nærheten klarte de alltid å ta sin del, om ikke mer...
Styret i kommunen prøver å gjøre sin del for å hjelpe til, og de involverer seg mye i det som foregår i reservatet, og prøver å bidra med prosjekt som kan gi dem noe å leve av. Som regel har det ikke vert vellykket, og kommunen har også svært begrensede midler. Dessuten foretrekker indianerne helst å få ting gratis, med argumentet "vi er jo indianere, og dermed har vi rett på...." Som de aller fleste urbefokninger i verden har de også problemer med alkohol. Med så komplekse problemer er det ikke lett å finne en løsning.
Tiden i reservatet var en kombinasjon av spennende, vanskelig, intetessant, frustrerende og lærerikt! Det var utrolig vanskelig å komme i kontakt med menneskene, men etter en stund begynnte de å åpne seg, og jeg tror at om vi hadde vert der en uke til ville vi blitt mye bedre kjent med dem. Selv om mesteparten mangler kunnskap om det aller meste fra "vår verden", som f eks hva det betyr å komme fra et annet land, har de kunnskap om utrolig mye annet. Desverre er dette ting som holder på å bli glemt, og kulturen deres står i fare for å dø ut. Men f eks å snakke med en mann som så klær for første gang når han var 12 år (og han kan ikke være mer en 50 nå) er ikke noe en gjør hver dag.
Prosjektet mitt var forresten å sammenligne kvinnerollen til Embera-kvinnene i reservatet med rollen til kvinnene utenfor. Dagen i landsbyen brukte jeg til å besøke diverse institusjoner (en superhyggelig kvinne fra kommunen hadde satt av hele dagen til å hjelpe meg) og kvinner, med mange barn, i hjemmene deres. Rekorden var en som var gravid med nummer 14, 40 år gammel! (Forsåvidt et nokså spesielt tilfelle). Så nå gjenstår den vanskelige delen av prosjektet, å sette seg ned å skrive.
Og det viser seg at jeg har mer enn nok tid til å skrive, på forrige asamblea bestemte de seg for å utvide streiken en uke til. Dermed er det ingen undervisning før torsdag. Så får vi se hva de bestemmer på neste asamblea. Jeg har en viss anelse om at de fortsetter en uke til. Og om det skjer betyr det ferie for min del!
søndag 26. oktober 2008
Bilder fra Argelia
Meg, Elise, Juliette og Paola i Argelia
Panela! Laget av sukkerrør og finnes i så og si alle colombanske hjem
Søt liten skapning
Standard Embera-hus med fargerik klesvask!
Jose Fidel og utsikten over reservatet
Sammen med lille Fernanda på 5 mnd
Sulten stakkar kikker inn på kjøkkenet...
Slik sover alle babyene!
Av-fjøring (?) av kylling
lørdag 18. oktober 2008
Semana de paro
Av og til, eller ikke bare av og til men ganske ofte, har jeg litt problemer med å henge med i svingene når det gjelder hvordan ting fungerer her til lands.
Med ganske så jevne mellomrom er det Asamblea, et slags allmøte for studenter, på Uni. I det siste har det vert ekstra ofte. Jeg har som regel ikke gått på disse møtene, for det jeg mangler hele konteksten ang hva de snakker om, og har tenkt at dette virkelig ikke angår meg. Men på onsdag på kvelden ringte en kamerat og fortalte at det var blitt bestemt på Asamblea at hele Universitetet skulle streike en hel uke.
Normalt ville en trodd at det var lærerene og/eller ledelsen som streiket, i alle fall ut fra min norske kulturelle kontekst. Men ikke her til lands. Her er det nemlig studentene som bestemmer at "nå streiker vi". Og lærerene og ledelsen kan ikke gjøre noen ting. (De har heller ikke lov å undervise når det er asamblea)
Jeg ser for meg at hadde det vert slik i Norge hadde studentene besemt støtt og stadig at de skulle streike for å få en liten ferie..... Tingen her er at selv om det er streik er universitetet fullt av folk.
Og grunnen til streiken? Jeg trodde først de tullet jeg ble fortalt grunnen. For en skulle tro gode grunner til å streike ville vert noe som direkte angår studentene og universitetet. Denne streiken derimot, dreier seg om solidaritet med indianergrupper og arbeidere på sukkerrør-plantasjer i regionen Chocó, som lever undere elendige forhold.
Ok, så er det kanskje en fin tanke. Men jeg vil egentlig påstå at ved å streike på denne måten skaper de egentlig bare mer problemer enn de hjelper disse menneskene. Og selvfølegelig måtte de "feire" streiken med en demostrasjon. På nytt ble luften på Uni fyllt av tåregass.... Jeg holdt meg på betryggende avstand og observerte det hele. Så lenge en ikke deltar aktivt vil jeg påstå at det ikke er serlig farlig å oppholde seg på Universitetet. Men det føles utrolig fremmed for en nordmann.
I dette landet som virker så normalt på overflaten befinner det seg virkelig utrolig mye mer når en kommer litt på innsiden.
Uansett, selv om det er streik skal vi reise ut på landsbygda og "leke" antropologer denne uken. Min klasse reiser til et sted som heter Argelia hvor vi skal forske i et reservat for en indianergruppe som heter Embera Chamí. Jeg kan ikke akkurat si jeg føler meg som en antropolog, men det kommer uansett til å bli interessant!
Med ganske så jevne mellomrom er det Asamblea, et slags allmøte for studenter, på Uni. I det siste har det vert ekstra ofte. Jeg har som regel ikke gått på disse møtene, for det jeg mangler hele konteksten ang hva de snakker om, og har tenkt at dette virkelig ikke angår meg. Men på onsdag på kvelden ringte en kamerat og fortalte at det var blitt bestemt på Asamblea at hele Universitetet skulle streike en hel uke.
Normalt ville en trodd at det var lærerene og/eller ledelsen som streiket, i alle fall ut fra min norske kulturelle kontekst. Men ikke her til lands. Her er det nemlig studentene som bestemmer at "nå streiker vi". Og lærerene og ledelsen kan ikke gjøre noen ting. (De har heller ikke lov å undervise når det er asamblea)
Jeg ser for meg at hadde det vert slik i Norge hadde studentene besemt støtt og stadig at de skulle streike for å få en liten ferie..... Tingen her er at selv om det er streik er universitetet fullt av folk.
Og grunnen til streiken? Jeg trodde først de tullet jeg ble fortalt grunnen. For en skulle tro gode grunner til å streike ville vert noe som direkte angår studentene og universitetet. Denne streiken derimot, dreier seg om solidaritet med indianergrupper og arbeidere på sukkerrør-plantasjer i regionen Chocó, som lever undere elendige forhold.
Ok, så er det kanskje en fin tanke. Men jeg vil egentlig påstå at ved å streike på denne måten skaper de egentlig bare mer problemer enn de hjelper disse menneskene. Og selvfølegelig måtte de "feire" streiken med en demostrasjon. På nytt ble luften på Uni fyllt av tåregass.... Jeg holdt meg på betryggende avstand og observerte det hele. Så lenge en ikke deltar aktivt vil jeg påstå at det ikke er serlig farlig å oppholde seg på Universitetet. Men det føles utrolig fremmed for en nordmann.
I dette landet som virker så normalt på overflaten befinner det seg virkelig utrolig mye mer når en kommer litt på innsiden.
Uansett, selv om det er streik skal vi reise ut på landsbygda og "leke" antropologer denne uken. Min klasse reiser til et sted som heter Argelia hvor vi skal forske i et reservat for en indianergruppe som heter Embera Chamí. Jeg kan ikke akkurat si jeg føler meg som en antropolog, men det kommer uansett til å bli interessant!
mandag 13. oktober 2008
Diverse bilder
Fersk nygrillet maiskolbe kan på ingen måte sammenlignes med hermetikk- varianten
I landsbyen La Ceja
Det lokale bakeriet
Fantastisk navn på et hotel!
Blomsteropptog i La Ceja
Noen som kan se jenta???
Julia og Lorena i Rionegro
Converse i utallige varianter!
El Hueco, Medellín
Parque de los deseos - Ønskenes park
Medellín
søndag 12. oktober 2008
En colombiansk uke
Først og fremst; bilder kommer i morgen, gidder ikke laste de opp i kveld.
I morgen er det to måneder siden jeg kom til Medellín. Mer tid skal det egentlig ikke til for å venne seg nokså greit til livet her. Faktisk så greit av jeg mesteparten av tiden glemmer litt ut hvor jeg er. Helt til en eller annen hendelse gjør meg bevisst på at jeg på ingen måte befinner meg i Norge. Denne uken har vert full av slike.
Uken begynnte med demostrasjoner på universitetet. De begynnte forholdsvis "rolig" på tirsdag, med fem-seks maskerte studenter sprang rundt og delte ut flyere med propaganda, og fyrte av et par "papabombas" (som lager betydelig mer lyd enn skade, men som kan høres nesten hver uke på universitetet). Onsdag fortsatte litt i samme dur, før det tok helt av på torsdag. En venninne ringte meg på formiddagen og fortalte at de hadde stengt av hovedinngangen til campus, og hele gata utenfor. Inne på området stod studentene og demostrerte (ikke flere enn ti stk) og fyrte av papabombas. På utsiden stod politiet og kastet inn tåregass. Universitetsområdene her til lands er frie områder, dvs at politiet og hæren faktisk ikke har lov å vise seg inne på området. (En kan jo tenke seg hvor mange FARC-folk som gjemte seg der inne når politiet jaktet på det verste for en del år tilbake). Opptøyene i seg selv var forsåvidt ikke farlige, men mest bare plagsomt når luften ble fyllt av tåregass. Jeg ankom uni en times tid etter det hele var avsluttet, og det var fremdeles vanskelig å puste. En liten del av meg var likevel litt skuffet over at jeg ikke fikk med med det som skjedde.... Grunnen til demostrasjonene var derimot en smule uklare. Noen snakket om den internasjonale Che Guevara dagen, noe som høres logisk ut siden UdeA er univestitetet der der de mest radikale på venstresiden holder seg. (Noe som etter min mening er betydelig bedre enn radikal høyre...)
De radikale venstre har også et annet tilholds-sted i byen. Parque el Periodista i sentrum er på kveldstids stappfull av folk (som for det meste kan kategoriseres som alternative...). På fredag kveld etter å ha vert på kino med to colombianske venninner gikk vi en liten runde oppom for å obeservere. Marihuanarøyken lå som en sky over parken, selv om politiet var høyst tilstedeværende. (Så til og med en politi med en joint, noe som ikke akkurat styrker min tiltro til politiet her til lands) Monika forklarte meg også at det eksisterer et hierarki i parken, hvor det er visse "gjenger" en helst ikke skal passere, og en skal holde seg langt unna hjørnet hvor dealingen foregår. I utgangspunktet var parken et sted der intellektuelle samlet seg for å diskutere. Selv om det fremdeles eksisterer en sterk politisk undertone, har stedet utviklet seg mer i retning et hengested med fri flyt av marihuana.
Fra demostrasjoner på morgenen på torsdag forandret Universitetet seg totalt til kvelden, med stor gratis-konsert. Ser ikke akkurat for meg flere tusen studenter dansende salsa og merengue til et tilnærmet danse-band så mange andre steder.
Lørdag fikk jeg med med Colombia tape mot Paraguay i en eller annen fotball-kamp. (På storskjerm på en pub, ikke stadion) Må ærlig innrømme jeg møtte opp mer for det sosiale enn selve kampen....
I dag har jeg og to andre vert på utflukt til diverse landsbyer i nærmorådet. I første landsbyen snublet vi over en eller lokal feiring, med marked og blomster-opptog og greier. Andre landsbyen vi var i er kjent for dessertene sine, noe som var grunn nok i seg selv til å reise dit! Tredje landsbyen skulle vi egentlig bare innom for å bytte buss, men endte opp med å bli der en time og to. Alt i alt en meget vellykket dag!
I morgen er det helligdag. Colombia har ekstremt mange helligdager.... Jeg har rommet for meg selv helt til tirsdag, så i morgen skal jeg bli hjemme og gjøre absolutt ingenting!
I morgen er det to måneder siden jeg kom til Medellín. Mer tid skal det egentlig ikke til for å venne seg nokså greit til livet her. Faktisk så greit av jeg mesteparten av tiden glemmer litt ut hvor jeg er. Helt til en eller annen hendelse gjør meg bevisst på at jeg på ingen måte befinner meg i Norge. Denne uken har vert full av slike.
Uken begynnte med demostrasjoner på universitetet. De begynnte forholdsvis "rolig" på tirsdag, med fem-seks maskerte studenter sprang rundt og delte ut flyere med propaganda, og fyrte av et par "papabombas" (som lager betydelig mer lyd enn skade, men som kan høres nesten hver uke på universitetet). Onsdag fortsatte litt i samme dur, før det tok helt av på torsdag. En venninne ringte meg på formiddagen og fortalte at de hadde stengt av hovedinngangen til campus, og hele gata utenfor. Inne på området stod studentene og demostrerte (ikke flere enn ti stk) og fyrte av papabombas. På utsiden stod politiet og kastet inn tåregass. Universitetsområdene her til lands er frie områder, dvs at politiet og hæren faktisk ikke har lov å vise seg inne på området. (En kan jo tenke seg hvor mange FARC-folk som gjemte seg der inne når politiet jaktet på det verste for en del år tilbake). Opptøyene i seg selv var forsåvidt ikke farlige, men mest bare plagsomt når luften ble fyllt av tåregass. Jeg ankom uni en times tid etter det hele var avsluttet, og det var fremdeles vanskelig å puste. En liten del av meg var likevel litt skuffet over at jeg ikke fikk med med det som skjedde.... Grunnen til demostrasjonene var derimot en smule uklare. Noen snakket om den internasjonale Che Guevara dagen, noe som høres logisk ut siden UdeA er univestitetet der der de mest radikale på venstresiden holder seg. (Noe som etter min mening er betydelig bedre enn radikal høyre...)
De radikale venstre har også et annet tilholds-sted i byen. Parque el Periodista i sentrum er på kveldstids stappfull av folk (som for det meste kan kategoriseres som alternative...). På fredag kveld etter å ha vert på kino med to colombianske venninner gikk vi en liten runde oppom for å obeservere. Marihuanarøyken lå som en sky over parken, selv om politiet var høyst tilstedeværende. (Så til og med en politi med en joint, noe som ikke akkurat styrker min tiltro til politiet her til lands) Monika forklarte meg også at det eksisterer et hierarki i parken, hvor det er visse "gjenger" en helst ikke skal passere, og en skal holde seg langt unna hjørnet hvor dealingen foregår. I utgangspunktet var parken et sted der intellektuelle samlet seg for å diskutere. Selv om det fremdeles eksisterer en sterk politisk undertone, har stedet utviklet seg mer i retning et hengested med fri flyt av marihuana.
Fra demostrasjoner på morgenen på torsdag forandret Universitetet seg totalt til kvelden, med stor gratis-konsert. Ser ikke akkurat for meg flere tusen studenter dansende salsa og merengue til et tilnærmet danse-band så mange andre steder.
Lørdag fikk jeg med med Colombia tape mot Paraguay i en eller annen fotball-kamp. (På storskjerm på en pub, ikke stadion) Må ærlig innrømme jeg møtte opp mer for det sosiale enn selve kampen....
I dag har jeg og to andre vert på utflukt til diverse landsbyer i nærmorådet. I første landsbyen snublet vi over en eller lokal feiring, med marked og blomster-opptog og greier. Andre landsbyen vi var i er kjent for dessertene sine, noe som var grunn nok i seg selv til å reise dit! Tredje landsbyen skulle vi egentlig bare innom for å bytte buss, men endte opp med å bli der en time og to. Alt i alt en meget vellykket dag!
I morgen er det helligdag. Colombia har ekstremt mange helligdager.... Jeg har rommet for meg selv helt til tirsdag, så i morgen skal jeg bli hjemme og gjøre absolutt ingenting!
onsdag 8. oktober 2008
Tusen takk Universitetet i Bergen...#¤%#""#!
Selv om det er så godt som obligatorisk med utveksling med mitt studie vil eg ikke akkurat si at UiB har vert videre hjelpsomme. Jeg måtte gå en del runder med dem før de motvillig ga fra seg den informasjonen de satt på når det gjaldt søknadsprosess m.m. Så når jeg endelig fikk opptaksbrev, forhåndsgodkjenning, og satte meg på flyet trodde jeg alt var i boks. Det var litt vel optimistisk.
Studiene må jo også godkjennes. Dette er noe som i utgangspunktet gjøres i ettertid. Men når jeg hadde valgt fagene mine her tenkte jeg pliktoppfyllende at det kunne vere greit å være føre var, så jeg sendte kursbeskrivelsene til Norge. I opptaksbrevet fra Universitetet her ble jeg informert om at jeg trengte 12 créditos (som tilsvarer 12 timer i uken). I tillegg kommer alt som skal leses og jobbes med utenom, som er nok til at folk som har spansk som morsmål sitter hele dagene på biblioteket.
Dermed følte jeg meg ganske så flink siden jeg klarte å henge med. Helt til jeg fikk svar fra Norge. Som i en nokså bestemt og midre hyggelig tone fortalte meg at de ikke godkjente noe under 20 créditos (altså 20 timer i uken)! De mente at det var det som ble sett på som et fulltids-studie i Colombia, og dermed også i Norge, og for å få godkjent utvekslingen måtte jeg være fulltids-student. En smule frustrert og småsint lekte jeg en hel dag med å pakke sekken, reise avgårde og la studier være studier. Men tanken på det voksende studielånet fikk meg ned på bakken igjen, så jeg gikk til ledelsen på Universitetet mitt her og ba om et dokument som beskrev hva det innebærer å være fulltids-student her.
De var noen betydelige antall hakk mer hjelpsomme en UiB, og skrev et utfyllende brev for meg. Dette brevet forklarte at alle studenter som tar 8 créditos eller mer blir regnet for fulltids-studenter. Dermed tenkte jeg at alt skulle være ok, og så til og med for meg at jeg kunne kutte ut et fag, slik at jeg kunne jobbe mer med de andre.
Men den gang ei. UiB var (ikke overraskende) ikke helt enige... De skulle være "snille" og godkjenne de 12 créditos jeg tok som 18 studiepoeng (av 30 jeg trenger i semesteret), men så helst at jeg leitet etter flere fag slik at jeg fikk 20 créditos.
De skulle bare visst hvor enkelt det er å melde seg opp i nye fag to måneder etter semesteret startet. Og når du stryker om du mister seks klasser er det vel ganske selvforklarende at det ikke er mulig å gjøre noe med... Noe som forsåvidt er like greit, for jeg har på ingen måte kapasitet til å ta 8 créditos mer. Til og med alle mine colombianske medstudenter blir sjokkert når de hører de krever 20 créditos av meg, noe omtrent ingen av de tar. Og det var jo også ekstremt hyggelig av UiB å fortelle meg det nå midt i semesteret, og ikke før jeg reiste....
Så da betyr det nok en gang ekstra arbeid på meg hjemme i Norge. Forrige gang var det jo min egen feil siden jeg var ute og reiste. Denne gangen er det hakket surere siden det ikke er min feil. Siden de minste fagene til UiB er på 5 studiepoeng betyr det altså 15 studiepoeng ekstra til våren igjen. Jeg vil også påstå at det er nokså diskriminerende av de å ikke godkjenne det som blir sett på som fulltids-studie her. Som om Universitetet i Norge skulle være mange hakk bedre enn her. Noe som provoserer meg når jeg tenker på hvor mange dyktige og hardtarbeidende studenter og professorer det er her! Colombia har faktisk et høyt akademisk nivå!
Selv om de har tatt fra meg en god del motivasjon, har jeg bestemt meg for å prøve å få gjennomført studiene her. Så da gjenstår det å se om jeg klarer å stå! Jeg tror stort sett jeg henger med i svingene, men foran hver innlevering har jeg som regel ingen anelse hva jeg skal skrive eller gjøre... I går hadde vi forresten en del-prøve. Siden ingen hadde fortalt meg at vi skulle ha prøve, hadde jeg heller ikke akkurat lest. Måtte dikte en god del, så har ikke så veldig lyst å få resultatet på den... Samtidig fikk jeg igjen resultatet på en annen del-prøve i dag, og fikk 3.8 av 5 mulige, et resultat jeg er storfornøyd med siden det er på spansk! Men det kan bli interessant å se det endelige resultatet...
En air condition-forkjølelse jeg tok med meg fra Guayaquil har forresten gjort at jeg har mistet stemmen. Igjen. Håper bare det ikke varer i tre dager som i sommer...
Studiene må jo også godkjennes. Dette er noe som i utgangspunktet gjøres i ettertid. Men når jeg hadde valgt fagene mine her tenkte jeg pliktoppfyllende at det kunne vere greit å være føre var, så jeg sendte kursbeskrivelsene til Norge. I opptaksbrevet fra Universitetet her ble jeg informert om at jeg trengte 12 créditos (som tilsvarer 12 timer i uken). I tillegg kommer alt som skal leses og jobbes med utenom, som er nok til at folk som har spansk som morsmål sitter hele dagene på biblioteket.
Dermed følte jeg meg ganske så flink siden jeg klarte å henge med. Helt til jeg fikk svar fra Norge. Som i en nokså bestemt og midre hyggelig tone fortalte meg at de ikke godkjente noe under 20 créditos (altså 20 timer i uken)! De mente at det var det som ble sett på som et fulltids-studie i Colombia, og dermed også i Norge, og for å få godkjent utvekslingen måtte jeg være fulltids-student. En smule frustrert og småsint lekte jeg en hel dag med å pakke sekken, reise avgårde og la studier være studier. Men tanken på det voksende studielånet fikk meg ned på bakken igjen, så jeg gikk til ledelsen på Universitetet mitt her og ba om et dokument som beskrev hva det innebærer å være fulltids-student her.
De var noen betydelige antall hakk mer hjelpsomme en UiB, og skrev et utfyllende brev for meg. Dette brevet forklarte at alle studenter som tar 8 créditos eller mer blir regnet for fulltids-studenter. Dermed tenkte jeg at alt skulle være ok, og så til og med for meg at jeg kunne kutte ut et fag, slik at jeg kunne jobbe mer med de andre.
Men den gang ei. UiB var (ikke overraskende) ikke helt enige... De skulle være "snille" og godkjenne de 12 créditos jeg tok som 18 studiepoeng (av 30 jeg trenger i semesteret), men så helst at jeg leitet etter flere fag slik at jeg fikk 20 créditos.
De skulle bare visst hvor enkelt det er å melde seg opp i nye fag to måneder etter semesteret startet. Og når du stryker om du mister seks klasser er det vel ganske selvforklarende at det ikke er mulig å gjøre noe med... Noe som forsåvidt er like greit, for jeg har på ingen måte kapasitet til å ta 8 créditos mer. Til og med alle mine colombianske medstudenter blir sjokkert når de hører de krever 20 créditos av meg, noe omtrent ingen av de tar. Og det var jo også ekstremt hyggelig av UiB å fortelle meg det nå midt i semesteret, og ikke før jeg reiste....
Så da betyr det nok en gang ekstra arbeid på meg hjemme i Norge. Forrige gang var det jo min egen feil siden jeg var ute og reiste. Denne gangen er det hakket surere siden det ikke er min feil. Siden de minste fagene til UiB er på 5 studiepoeng betyr det altså 15 studiepoeng ekstra til våren igjen. Jeg vil også påstå at det er nokså diskriminerende av de å ikke godkjenne det som blir sett på som fulltids-studie her. Som om Universitetet i Norge skulle være mange hakk bedre enn her. Noe som provoserer meg når jeg tenker på hvor mange dyktige og hardtarbeidende studenter og professorer det er her! Colombia har faktisk et høyt akademisk nivå!
Selv om de har tatt fra meg en god del motivasjon, har jeg bestemt meg for å prøve å få gjennomført studiene her. Så da gjenstår det å se om jeg klarer å stå! Jeg tror stort sett jeg henger med i svingene, men foran hver innlevering har jeg som regel ingen anelse hva jeg skal skrive eller gjøre... I går hadde vi forresten en del-prøve. Siden ingen hadde fortalt meg at vi skulle ha prøve, hadde jeg heller ikke akkurat lest. Måtte dikte en god del, så har ikke så veldig lyst å få resultatet på den... Samtidig fikk jeg igjen resultatet på en annen del-prøve i dag, og fikk 3.8 av 5 mulige, et resultat jeg er storfornøyd med siden det er på spansk! Men det kan bli interessant å se det endelige resultatet...
En air condition-forkjølelse jeg tok med meg fra Guayaquil har forresten gjort at jeg har mistet stemmen. Igjen. Håper bare det ikke varer i tre dager som i sommer...
søndag 5. oktober 2008
Da var jeg hjemme igjen, etter to ukers eventyr! Skulle gjerne tatt turen om igjen om jeg kunne, men nå venter haugevis med arbeid på meg her i Medellín... Jeg skal nok alltids få reist mer seinere.
Ellers må jeg si at jeg virkelig kan anbefale å reise alene, i alle fall med fly. Da jeg skulle sjekke inn på flyet i Guayaquil lurte de på om det var meningen navnet mitt skulle stå på venteliste. Jeg sa at jeg ikke hadde noen problemer når jeg kjøpte billetten, og la et kort med One Pass-medlemskap på benken. Dermed fikk jeg i retur billetter på første klasse + en invitasjon til VIP-loungen! Desverre hadde jeg kun tid til å sitte der inne en halv times tid før flyet gikk. Og det viste sikkert lang vei at jeg aldri hadde vert inne på noen VIP-lounge før, for jeg kastet meg over all den gratis snacksen som en annen tulling, og prøvde å snik-fotografere... Moro var det i alle fall! Storkoste meg også med a la carte-meny og god plass på flyet!
Jeg har forresten mottatt første brev fra Norge i posten, takk mamma! Så i dag har jeg hatt en norsk søndag med norsk blad, radio1 over internett og grov frokostblanding fra supermarkedet (spinndyrt, men vert pengene!). Viste seg imidlertid at postmannen hadde litt problemer med å finne frem, så jeg har visst oppgitt feil adresse. Dermed prøver vi igjen. Nå vet jeg jo også at postsystemet fungerer finfint, og at det ikke tar lang tid! Dermed er det trygt å sende meg brev om noen lurte....
Carrera 81a, 34a
Laureles La Castellana
Medellín
Antioquia
Colombia
Ellers må jeg si at jeg virkelig kan anbefale å reise alene, i alle fall med fly. Da jeg skulle sjekke inn på flyet i Guayaquil lurte de på om det var meningen navnet mitt skulle stå på venteliste. Jeg sa at jeg ikke hadde noen problemer når jeg kjøpte billetten, og la et kort med One Pass-medlemskap på benken. Dermed fikk jeg i retur billetter på første klasse + en invitasjon til VIP-loungen! Desverre hadde jeg kun tid til å sitte der inne en halv times tid før flyet gikk. Og det viste sikkert lang vei at jeg aldri hadde vert inne på noen VIP-lounge før, for jeg kastet meg over all den gratis snacksen som en annen tulling, og prøvde å snik-fotografere... Moro var det i alle fall! Storkoste meg også med a la carte-meny og god plass på flyet!
Jeg har forresten mottatt første brev fra Norge i posten, takk mamma! Så i dag har jeg hatt en norsk søndag med norsk blad, radio1 over internett og grov frokostblanding fra supermarkedet (spinndyrt, men vert pengene!). Viste seg imidlertid at postmannen hadde litt problemer med å finne frem, så jeg har visst oppgitt feil adresse. Dermed prøver vi igjen. Nå vet jeg jo også at postsystemet fungerer finfint, og at det ikke tar lang tid! Dermed er det trygt å sende meg brev om noen lurte....
Carrera 81a, 34a
Laureles La Castellana
Medellín
Antioquia
Colombia
Litt bilder fra turen
Julia og meg i San Augustín
Jhon og Lorena
Steinfigur (...) San Augustín
Plaza Grande, gamlebyen i Quito
Bananaspilt-is på Tutto Freddo i Cuenca
Åshild på Las Peñas i Guayaquil
fredag 3. oktober 2008
Hjemme i Ecuador
Siden so'ndag har jeg stort sett tuslet rundt i mine egne fotspor her i Ecuador. Etter en dag i Quito spanderte jeg paa meg litt luksus, og flydde ned til Cuenca. I Cuenca ventet det meg regn og skikkelig guffent vaer (og et superbillig, usannsynlig stygt hostel med kaldt vann i dusjen.brrrr) Vaeret neste dag var betraktelig bedre, og jeg gikk rundt og saa hva som hadde forandret seg de siste tre aarene. Nesten som om jeg o'nsker det skulle holdt seg slik som naar jeg bodde der. For eksempel har stam is-stedet vaart Tutto Freddo lagt ned... Heldigvis er det en annen Tutto Freddo like ved siden av (og det var vel strengt tatt ikke bruk for mer enn en...), saa jeg fikk spist den bero'mte banansplit-isen! Til almuerzo (lunsj) var jeg invitert til familien jeg bodde hos noen uker for tre aar siden. De hadde forsaavidt ikke forandret seg. Deretter dukket jeg uanmeldt opp paa do'ren til Edel, som ble "overrasket, men egentlig ikke saa veldig overrasket" av aa se meg der. Trivelig beso'k!
Onsdag fikk jeg nok av kulde og duskregn oppe i ho'den, saa jeg tok bussen ned til Guayaquil. Forsaavidt ogsaa paa et uanmeldt beso'k, selv om jeg hadde skrevet flere mailer om at jeg kom. (Internett hadde vert nede). Saa naa har jeg landet i den norske kolonien i Guayaquil, og driver omtrent aa strever med aa snakke norsk etter to maaneder med kun spansk... Her beso'ker jeg Aashild som er volunto'r (+ som alltid en del venner av venner, siden norge ikke akkurat er et stort land....). I gaar hadde vi den obligatoriske runden paa Malecon og Las Peñas med yougurt paa Yogurt Persa og turer innom t-skjorte butikkene. (Vi spiste forsaavidt ikke paa McDonalds der vi alltid satt ved det samme bordet Maria...). I dag gaar turen innom San Marino, etter fellesfrokost paa Casa, i etter min mening luksurio'se omgivelser (og myke senger!)
De fo'les godt aa vaere hjemme i Ecuador igjen, men jeg gleder meg til aa reise hjem til Colombia igjen i morgen! Et godt tegn!
Bilder kommer naar jeg kommer meg hjem og faar lastet opp bildene fra kamera mitt.
Onsdag fikk jeg nok av kulde og duskregn oppe i ho'den, saa jeg tok bussen ned til Guayaquil. Forsaavidt ogsaa paa et uanmeldt beso'k, selv om jeg hadde skrevet flere mailer om at jeg kom. (Internett hadde vert nede). Saa naa har jeg landet i den norske kolonien i Guayaquil, og driver omtrent aa strever med aa snakke norsk etter to maaneder med kun spansk... Her beso'ker jeg Aashild som er volunto'r (+ som alltid en del venner av venner, siden norge ikke akkurat er et stort land....). I gaar hadde vi den obligatoriske runden paa Malecon og Las Peñas med yougurt paa Yogurt Persa og turer innom t-skjorte butikkene. (Vi spiste forsaavidt ikke paa McDonalds der vi alltid satt ved det samme bordet Maria...). I dag gaar turen innom San Marino, etter fellesfrokost paa Casa, i etter min mening luksurio'se omgivelser (og myke senger!)
De fo'les godt aa vaere hjemme i Ecuador igjen, men jeg gleder meg til aa reise hjem til Colombia igjen i morgen! Et godt tegn!
Bilder kommer naar jeg kommer meg hjem og faar lastet opp bildene fra kamera mitt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)